J.Lo og juleribbe

Av Monica Iversen                                                                                          Illustrasjon: Ada Liverød

 

Jeg skal på spa!!

Det kjennes litt ut som å vinne i Lotto når mamma vil spandere spa på meg. Vin og god mat i godt selskap, massasje, varme bad og myke senger så langt øyet kan se. 

Men så slår det meg hardt og plutselig: Jeg må gå i bikini. Lenge. Med andre folk. I mai. Jeg som trodde jeg var trygg i egen kropp, som snart er førti og for lengst burde slått meg til ro med at dette er meg. Det er sjelden jeg gransker meg selv i fullfigurspeil og når jeg nå gjør det husker jeg hvorfor dette ikke er noe jeg driver med så ofte. 

Med klær kan jeg ofte føle meg ganske fin, med sminke til og med litt pen, men uten både klær og sminke må jeg myse litt for å like det jeg ser, kanskje lukke det ene øyet og dempe taklyset bare bittelitt. På spa kjører de naturlig dagslys rett inn fra enorme vinduer. Ingenting kan skjules. Jeg har en venninne som står bak et av favorittsitatene mine: «Solbrunt fett er finere enn vinterbleikt fett» og jeg kjenner at lysten til å trykke «Jeg ser bedre ut i juli!» bakpå bikinitrusa øker. 

 

Men nå er det mai.

Det er beinharde fakta, likbleke legger, kritthvit rumpe som ikke helt passer inn i bikinitrusa, pupper som henger litt lenger ned enn de gjorde før og etter en kjapp opprydning i bikinilinjeavdelingen klinker jeg til med røde nupper til litt utpå låret. Jeg skammer meg. Ikke egentlig mest over kroppen min, men over at jeg som er så opptatt av at alle kropper er ulike og at alle skal få være som de er ikke klarer å tenke sånn når det gjelder egen kropp. 

Det fascinerer meg at jeg er så mye rausere mot andres kropp enn min egen. Under en telefonprat i forkant av spaturen viser det seg nemlig at mamma også har begynt å grue seg til bikini i plenum. «Når er man for gammel for bikini og må over i badedrakt?» «Ser du at jeg har lagt på meg litt i det siste?» «Må vi være så mye nede i det bassenget egentlig?» Jeg syns helt oppriktig at hun er sprø! Flottere dame over seksti (over femti også faktisk) skal man lete lenge etter. Dette til tross for at hun aldri har trent i sitt liv, elsker potetgull og rødvin og spiser akkurat det hun har lyst på. Er det ikke sørgelig at kropp skal være litt trøblete hele livet?

Men så står vi der da, begge i brun badedrakt utdelt på hotellet. Brun! Hvem kler brunt badetøy? (andre enn Jennifer Lopez.) Denne har i tillegg tre stropper som går i kryss over hele ryggen, så tankene går lynraskt mot juleribbe. Vi fniser og drar i det elastiske stoffet som spretter tilbake så fort vi slipper. Vi tusler gjennom lobbyen i latterlige plastslippers og en syltynn badekåpe på vei til fellesdusjen. Det står store skilt om at man må dusje uten badetøy før man går inn i bassenget. Alle har badetøy på. 

Ute i spaområdet rusler vi rundt, drar med jevne mellomrom badedrakta ut av rumpa, løsner ribba fra stroppene og prøver å ikke stirre på alle de andre kroppene som gjør akkurat det samme. Men så skjer det noe. 

Etter en halvtime med snikkikking på annen kvinnes kropp kjenner vi at det ikke er så verst det vi har fått utdelt. Vi har noe som de ikke har og de har noe som vi ikke har, på godt og vondt. Når klærne faller blir vi skjøre og sårbare hele gjengen. Vi senker skuldrene og trekker pusten helt ned i magen igjen, så vi virkelig får utnytta elastikken i badedrakta. Vi husker plutselig hvem vi er.

Vi er en armè av ryggflesk og hengerumper, av mammamager og grevinneheng og det er da jeg husker det: Fy søren for en kropp jeg har! Som løfter og bærer og sykler og maler, som har båret et helt barn i magen, som har født, som har tålt sykdom og 39 iskalde vintre, som knirker litt her og der, som forandrer seg litt for hvert år, men som holder meg oppe, som holder ut. 

Vi trenger å bli minnet på at vi er en del av en flokk. En flokk kvinner. Ulike kvinner i ulike kropper, men kvinner. Kvinner som ofte gruer seg til å gå i bikini, men som kanskje nettopp da blir minnet på alt vi kan og alt vi er til tross for og på grunn av nettopp denne kroppen!

 

 

Forfatter

 Monica Iversen er utdannet småbarnspedagog og samspillsveileder.  Hun holder foredrag om samspill og kommunikasjon med barn for foreldre og barnehageansatte, bl.a på Embla Helse, i tillegg til individuell veiledning. Monica deler øyeblikk fra livet med barn og pedagogiske tanker her på «Emblas hjerte».

Kontakt info: monica@emblahelse.no