Da pesten kom til gards

Av Monica Iversen                                                                                                                          Illustrasjon av Yvonne Jeanette Karlsen

 

Som pedagog i barnehage har jeg ringt så mange foreldre og bedt dem hente febersyke barn at jeg ikke har tall på det engang. Jeg har sendt hjem tusenvis av tuslete små kropper med knallrøde kinn og null sprett i steget. Jeg trodde jeg hadde sett det meste av barnesykdommer og all slags basiller. Men så sto jeg ansikt til ansikt med Pesten…

 

Jeg har jo aldri vært på den andre siden av galskapen, jeg har bare meldt fra om at noe er på gang, for så å se de små menneskene vende tilbake noen dager senere fulle av futt og fart. Det er klart jeg har registrert at foreldrene deres har fått litt mørkere ringer under øynene og en viss tomhet i blikket, men jeg har vel tenkt at det hører med til småbarnstida. 

Nå vet jeg hva de har vært igjennom. Jeg legger meg langflat! 

 

Det begynte med litt feber lørdag kveld og en hes liten treåring som helst ville ligge på sofa`n. Derfra raste vi rett inn i et virvar av feber og følelser. 

Feberen stiger, vi leter febrilsk etter Paracet som vi heldigvis har hatt så lite bruk for. Vi burde selvsagt hentet fram tablettene og så rolig forklart hva som skulle skje, men vi velger i stedet å legge det trøtte, febervarme og livredde barnet på et håndkle på badegulvet mens den ene trøster og den andre kaster ut innholdet i badeskuffen mens han skriker at vi bare har plaster. Når vi  finner stikkpillene er de helt tørre og drysser ut av pakningen sin. Vi avbryter tortursekvensen og sender pappa`n på Rema i håp om å få tak i noe der og kommer heldigvis på at poden har blitt stort nok til annet enn stikkpiller. 

 

Diverse remedier

Pappa`n kommer tilbake med flytende mikstur og vi rekker å tenke «Halleluja for nytenkende apotekere» før vi skjønner at dette smaker noe helt annet enn det jordbæret det er bilde av på flaska! Barnet hylskriker og vil ikke ha medisin, vi blander den i eplejuice og tror problemet er løst. Men  hylskrikingen fortsetter og vi forteller at det er huggormsmak og stikkepiller.  Vi har på få timer gått fra å være trygge, varme foreldre til iskalde torturister med trusler om illeluktende heksebrygg. 

 

Veldig sykt barn

Dagene går, feberen nekter å gi seg, vi er innom fastlegen som sier at det er et virus og lite vi kan gjøre bortsett fra å gi vann og pushe paracet. Feberen er høy, den ligger og vaker rundt 40. Jeg kjenner at min egen desperasjon begynner å stige.   Det å se det lille mennesket så slapp og varm og hele tiden sjekke om feberen er høy og om den går ned gjør meg smågal. Jeg klarer ikke å skille på dag og natt i det halvmørke soverommet. Hver morgen tenkter  jeg «Nå må det vel snu!» og når det ikke gjør det,  vil  jeg løpe rundt huset og rive meg i håret mens jeg skriker at pesten er over oss!… Men jeg nøyer meg med å gråte stille, ligge ytterst på kanten av senga for å ikke avgi varme og tenke at jeg ikke hadde visst hva «sykt barn» er før nå..

 

Vi gir  Paracet og Ibux og teller timer så han ikke skal få for mye. Det ildrøde lyset fra febermåleren brenner i natta og forteller oss at vi er langt unna både gult og grønt lys. Vi lokker og overtaler han til å drikke vann. Vi når et bunnpunkt i medisintorturen da min godhjerta samboer rasler med en pakke Ibuxtabletter for å understreke at vi mener alvor med de stikkpillene hvis han ikke drikker «huggormgift «med sjokolademelk. Mannen som bærer edderkopper ut i fyrstikkesker i frykt for å skade dem,  har altså tatt innover seg at i kjærlighet og viruskamp må alle midler tas i bruk. Den lille ungen min gråter mens han drikker og brekker seg.  Jeg holder for nesa hans og tenker at  vi aldri blir de samme igjen…

 

Legebesøk

Feberen går ikke ned. Vi ringer legevakta. De sier «Kom med en gang», jeg hører «Løp! Han dør! Dere har pesten i hælene!» Vi kjører gjennom natta og jeg må tenke på Emil og Alfred på sleden i snøstormen da Alfred har koldbrann og Emil tar ansvar og kjører han til doktoren i Mariannelund.

Vi stormer inn med huggormgiftflekkete pysj og gråt i halsen. Det blir såpebobler og blodprøver og som ved et under har fastlegen vår vakt akkurat denne natta og en drøm av en sykepleier kommer med en stoffmus til pestofferet. Pappa`n prøver å gjøre rede for hvor mye pasienten har  spist, men ingen av oss klarer å huske noe annet enn at vi hadde tomatsuppe for tre uker siden. Når hun sier at han er litt rød i ørene spør jeg om jeg skulle varme olivenolje på bomullsdott, putte i øret hans og dekke med pannebånd, men da bare ler hun litt og spør om den halve løken han har hatt under senga i to uker har hatt noen effekt?

Vi blir sendt hjem igjen med beskjed om å ringe hvis feberen stiger igjen.

 

Det snur

Så snur det! Pasienten sier «Eselpromp», lurer på hva som skjer i magesekken når man spiser og om det er julaften i morgen. Jeg blir så glad når han spiser bjørnebær at jeg går rett i hulkegråt. Det siver antydning til fornuft inn i hjernen min igjen og jeg tenker at jeg sitter her og tror jeg har vært i helvete når jeg i virkeligheten bare har vært i i-landsmamma-land med febergutt. Og da jeg må tenke på alle de mamma`ene der ute som ikke har eplejuice og huggormmikstur, som ikke har ren pysj og passe temperert soverom, som ikke har fastleger og pinneis og på alle dem som har alvorlig syke unger som kjemper i årevis mot langt farligere ting enn januarvirus,…. ja da gråter jeg for dem også.

Når gråten har stilnet, pasienten bygger lego og jeg har tatt en dusj, legger  jeg Paracet-tyggetablettene med banansmak i skapet og håper at det ville være lenge til vi trenger å sjekke om de faktisk smaker banan eller om det bare er nok en variant av huggorm…..

 

Vi spiser og hviler oss tilbake til normalen og rekker akkurat å tenke at hverdagen er ganske fin…… før vi ser skiltet på barnehagedøra. Det går vannkopper. Og omgangssyke. Og hånd-fot- og munnsyke……

 

Forfatter

 Monica Iversen er utdannet småbarnspedagog og samspillsveileder.  Hun holder foredrag om samspill og kommunikasjon med barn for foreldre og barnehageansatte, bl.a på Embla Helse, i tillegg til individuell veiledning. Monica deler øyeblikk fra livet med barn og pedagogiske tanker her på «Emblas hjerte».

Kontakt info: monica@emblahelse.no