Inn i det ukjente

Av Monica Iversen                              Illustrasjon: Ada Liverød

Inn i det ukjente.

Det finnes et usynlig skille i kvinneflokken mellom de som har født og de som ikke har født. Jeg brenner for at vi som har vært på den andre siden og vet hva en fødsel er, har et ansvar for dem som kommer etter! 

 

Det finnes så mange skrekkhistorier der ute. De dukker opp der kvinner er samla, f.eks i babyshower som er så trendy om dagen. Der sitter det en høygravid, skjør sjel som har mer enn nok med halsbrann, bekkenløsning og å finne stor nok BH. Hun blir så rørt over å se nye og gamle venninner i et hav av ballonger og tror hun har en koselig lunsj foran seg. Lite aner hun at halsbrann er den minste bekymringen hun kommer til å ha når bleiekaka er pakket opp.. 

 

Det starter litt forsiktig med at en av damene mimrer høyt om hvor stor hun ble de siste ukene og vips er vi over i «men Sebastian var jo nesten fem kilo, så det var jo ikke så rart at jeg var stor, jeg revna jo mye også jeg da, men etter 36 timers pressing merka jeg ikke at de sydde engang.» Og som om et startskudd har gått kommer alle Føding-minutt for minutt-berettelsene. Den ene har revna mer enn den andre, for ikke å snakke om at det stadig settes ny rekord i antall timer med rier og pressrier og lystgass og epidural. Fødedamene blir så oppslukt av egne historier at de ikke legger merke til at den høygravide drøvtygger cupcakes og blir bleikere og bleikere. 

Jeg husker så godt en svensk mor i barnehagen jeg jobba i som demonstrerte hvordan hun da fødselen starta hadde gått opp og ned i sykehuskorridoren mens hun rauta som en ku og ropte «GE MIG ALLA DROGER NI HAR!». Jeg kan love at det gjorde inntrykk på en barnløs tjueenåring.

 

Det er rart hvordan folk i beste mening går grundig gjennom egen fødselsopplevelse uten å ha blitt bedt om det og uten å tenke på at den som snart skal gjennom det samme mest sannsynlig trenger noe annet. Da jeg var gravid sa legen min at det foregår en intern konkurranse innad i kvinneflokken om hvem som har hatt den tøffeste fødselen. Jeg merka jo også at mange kvinner jeg møtte da jeg var gravid ville snakke med meg om egen fødsel. Det slo meg først da jeg snakket med kjæresten til en kompis at det fantes flere varianter av disse historiene. Hun spurte om jeg tenkte mye på fødselen, jeg svarte at det vel er vanskelig å forberede seg på og at jeg prøvde å tenke at jeg må gjennom det og kom til å bli godt ivaretatt av fagfolk. Hun så på meg og sa: «Jeg syns det gikk fint jeg!» Det var da det slo meg at samtlige historier jeg hadde hørt så langt var skumle.

 

Jeg har behov for å si at jeg også synes det gikk fint å føde. Vondt og rart og helt uvirkelig, men det gikk fint! Jeg var redd jeg skulle få panikk underveis fordi det ikke er noen vei tilbake. Det gikk fint! Jeg var redd for at det skulle vare i dagesvis. Det gikk fint! Jeg var redd for at jeg ikke skulle få epidural tidlig nok hvis jeg trengte det. Det gikk fint! Jeg var redd for at jeg skulle revne og ikke kunne repareres. Det gikk fint! Jeg var redd for å ikke føle noe da jeg møtte babyen min for første gang. Det gikk fint! 

 

Jeg vet at mange har tøffe fødsler og fæle fødselsopplevelser, det har jeg stor respekt for og denne teksten er på ingen måte en undergravelse av deres opplevelse. Jeg ønsker meg bare at vi som har hatt fine svangerskap med god helse og fødsler som har gått fint skal melde oss på når det serveres fødehistorier! Jeg tror faktisk det er mange av oss, det er bare det at våre historier blekner når det konkurreres i verst og vondest. Skrekkfødselshistoriene er mer underholdende og får derfor lett større publikum og så er det dem vi husker. 

 

Kanskje vi kan bli enige om at fødselshistorier bare deles hvis den gravide ber om det? Og at fokuset underveis i historiene er på hva som kan være nyttig for den som skal føde å ta med seg videre? Jeg vil at vi skal være ærlige, men ikke hvis det gjør livet vanskeligere for dem som skal føde etter oss.

Vi må ikke glemme at vi bor i et land med fantastisk dyktige jordmødre og fedre, leger og sykepleiere! Et land med alt nødvendig medisinsk utstyr, med husholdningssaft og epidural, lystgass og kalde kluter og for ikke å snakke om varme kjøttkaker når du er ute på andre siden.

 

Så til deg som står på terskelen til fødsel og lurer på hva du har i vente: Ingen vet om de skal føde kort eller lenge, ingen vet hvor vondt det kommer til å gjøre, om det skal brukes tang eller sugekopp eller om det blir keisersnitt. Ingen vet hvor på revneskalaen de havner. Men jeg vet at det er stor sjanse for at det kommer til å gå fint! Og det aller fineste: Det kommer en baby!

 

 

Forfatter

 Monica Iversen er utdannet småbarnspedagog og samspillsveileder.  Hun holder foredrag om samspill og kommunikasjon med barn for foreldre og barnehageansatte, bl.a på Embla Helse, i tillegg til individuell veiledning. Monica deler øyeblikk fra livet med barn og pedagogiske tanker her på «Emblas hjerte».