Stopp opp

Fotoalbum er noe som ikke alle har lenger. Hos oss er det digitalt som gjelder, og det betyr at bilder som er tatt for lenge siden må hentes frem fra en harddisk…, og der ligger det tusen på tusen av bilder.

Jeg skulle lete etter et fint bilde til Embla’s Hjerte. Det skulle være et bilde som på en litt morsom og ærlig måte illustrerer en litt sliten nybakt mor med et lite, noe misfornøyd spedbarn. Ett litt sånn «barseltårebilde». Bildet skulle brukes til blogginnlegg om barseltid og 6 ukers kontroll.

I stedet ble jeg sittende og bla gjennom livet mitt de siste 14 årene. Min gravide mage. Det var eldste mann jeg ventet der, så forventningsfull og glad. Fødsel, det første ekte møte med han som stjal hjertet mitt.

Det sies at når man velger å få barn, er det det samme som å velge å leve med hjertet utenfor kroppen resten av livet.

Alle bekymringen som kom, jeg ser på bildene at smilet mitt er tappert men åh… så sliten, og som de fleste norske jenter er jeg oppdratt til å være flink. Jeg husker jeg var så «flink» at jeg serverte vafler til venner og kjente på barselbesøk. DET ER GALSKAP.

Livredd for å glemme

Jeg blar videre, ettårsdag. Den sommeren husker jeg godt, jeg hadde begynt i ny jobb og pendlet og hadde så dårlig samvittighet for all den tid jeg var borte, samtidig som jeg slet med å finne meg til rette i ny jobb. Jeg var ikke glad, enda så god grunn jeg hadde, god helse, verdens skjønneste ettåring og en flott mann.

Ny kul på magen, i blikket mitt ser jeg nå en større modenhet. Jeg vet hva jeg går til og hva jeg skal, og er så glad for denne tiden i livet. Den tiden hvor man stifter familie og får barn er magisk, og en tid i livet man alltid vil tenke tilbake på.

Jeg blar og blar, ungene er med. Er det meg mamma? så søt jeg er … en liten filmsnutt av min nå fjortis, og den gang en toåring som så vidt kunne snakke litt. Åh den lyse stemmen hans, har jeg virkelig glemt hvordan den hørtes ut… Nå har han dypere røst enn faren sin.

Jeg blir livredd for å glemme, jeg prøver å mane fram hvordan det var å holde rundt den lille kroppen. Det er nemlig så mange fine bilder hvor jeg gjør nettopp dette. Den kontakten mellom han og meg, den kjærligheten, og med fotografmann er det så klart en del fine bilder å ta av.

Årene går, og jeg som føler at det har vært mye jobb og bekymringer, ser jo nå at vi faktisk har vært på skogsturer og vi har vært på noen reiser.

Siste gang det kom baby her i huset er for snart 8 år siden. Vi flirer alle av bilder fra sykehuset, der barna måtte ha munnbind fordi hele Norge var hysterisk redd for svineinfluensa, og barnehagebarn kunne jo bringe det med seg på en fødeavdeling

Og jeg tenker, mens 7 åringen tar noe reale slåhjuler på parketten, at jammen har de siste årene gått fort. Jeg er verdens rikeste mamma, med tre helt fantastiske barn (helt objektivt), men hverdagen har tatt meg, hverdagen og alt det andre jeg skal gjøre.

Barna de har vi bare til låns, snart bor de ikke hos mor og far lenger, jeg er sikker på at fjortisen allerede planlegger studenttilværelsen sin, hvilket egentlig er bra, det er min jobb å sparke han ut i verden, men fy søren så smertefullt agitt. Har jeg vært der nok for han i alt mitt kaos og min streben etter etter både spesialitetsgodkjenning og karriere?

Magiske Øyeblikk

Livet med barn er full av magiske øyeblikk, og de fleste øyeblikkene sklir forbi, men noen har også blitt festet på film. Jeg har lagt merke til at på turnarrangementer, lekeplasser, skoleavslutninger ol, er det veldig mange store øyeblikk som blir beskuet av foreldre gjennom mobiltelefonene. De voksen stirrer altså i mobiltelefonene sine istedet for å møte det stolte blikket til barna som roper «se på meg». Utfordringen må jo være å finne balansen mellom den ekte tilstedeværelsen og den hvor man samler minner. Det beste hadde vært om vi alle hadde hatt en profesjonell fotograf og videomann med oss overalt, slik at ungene opplever vår ekte tilstedeværelse hvor de kan lese i ansiktene våre henryktheten og stoltheten over hvor fantastiske vi synes de er. Samtidig som alt blir samlet i den digitale minneboken.

Men det er «in the end» i hjertene våre minnene sitter, for hvor ofte tar vi fram bildene og filmene? …. I en hektisk hverdag har vi heller ikke tid til det.

Men jeg gjorde det i går, og det slår meg, jeg må stoppe opp så mye mer, for livet farer av gårde. Jeg er ikke lenger en ung og forventningsfull mor, jeg er middelaldrene som inviteres i femtiårsselskap hos venner, og som må deale med tenåringer som bare svarer i enstavelsesord, og har konstant et litt misfornøyd ansiktsutrykk

Alle snakker om å stoppe opp, om å være i øyeblikkene om tilstedeværelse og mindfullness.
Nå sier jeg det samme… for livet med små barn er hektisk, og så intens og så fullt av alt man må gjøre…. men gjett om, det går over, ganske fort, og da kan det bli ganske stille. Så nyt disse vakre skapningene, dette livet dere skaper.
…og finn fram minnene deres, både i hjertene og i harddisken, eller fotoalbumet… hvis noen er så flinke.

Og har noen av dere minner dere vil dele med oss, del gjerne,